Norges store sjansespill

Foto: Canva / privat

Denne teksten ble først publisert i Nationen.

Norske politikere med stemmerett har vi ikke, for det er det Nei-siden i prinsippet sier sitt nei til. De sier nei til medbestemmelse – nei til å bli hørt.

Det går ikke en dag uten at man blir fortalt av Nei-siden om at EU bare er overformynderi, overnasjonalt og udemokratisk. Man kan nesten føle den sinte gløden gjennom skjermen.

Jeg er glad i fotball og vet hvordan slike følelser fungerer; Man liker å vinne, hater å tape, men til slutt kan man likevel se tilbake på en opplevelse på stadion. Og det er her Nei-siden og oss skiller lag.

Vi på ja-siden liker å i det minste være til stede der det skjer, på banen. Nei-siden representerer i beste fall benkesliteren, eller i verste fall tilskueren som vet alt best selv.

Vi i Norge står ovenfor store endringer – endringer vi ser i hele verden. Framvekst av ytre høyre, og demokrati i tilbakegang. Energikrise, krig og økonomiske utfordringer er noe vi i i min generasjon egentlig bare har lest om i bøker.

Så hva gjør vi? Vi som er glad i Norge prøver å gjøre landet bedre hver dag.

For å forstå endringene og politikken som påvirker oss hver dag, er vi nødt til å bli mer proaktive. Det mangler ikke på norske aktører ute i Europa, ei heller i Brussel.

Det vi dog mangler er norske politikere med stemmerett, for det er det Nei-siden i prinsippet sier sitt nei til. De sier nei til medbestemmelse – nei til å bli hørt.

Et tilsvar her vil nok fort handle om hvor lite Norge er i forhold til store EU og at vi ikke ville fått stor nok påvirkning. Det virker som om Nei-siden er opptatt av å snakke Norge ned.

Det er faktisk fullt mulig å ha påvirkning i et system der medlemslandene er likt representert i Kommisjonen og i Rådet og der de valgte parlamentarikerne sitter i partigrupper i stedet for i land.

Man kan også høre om hvor lite demokratisk EØS er – selv om de norske folkevalgte er mer en glad nok for å stemme på disse lovene -, at energiprisen er styrt fra et eller annet kontor i det store utland, eller at Norges utenrikspolitikk ikke burde være låst til EUs og at vi i større grad må føre en aktiv Europa-politikk.

Alle som er opptatt av dette ikke gjenspeiles i virkeligheten.

Hvis noen kan vise meg gode eksempler på når Norge faktisk bruker reservasjonsretten eller får større gjennomslag i forhandlinger med EU og EUs medlemsland enn gjennom å være medlem, så vil jeg gjerne bli informert.

Faktum er at Norge er åpenlyst tjent med å bruke landets gode embetsverk og politikere mer rasjonelt og fremoverrettet, noe et norsk EU medlemskap fasiliterer.

EU diskuterer hvordan Europa (der Norge gjennom geografien er bundet til masta) skal se ut fremover: Industrisatsing, konkurranse med Kina, forsvarssamarbeid, bærekraftig omstilling og strategisk autonomi.

Alle disse er temaer som Nei-siden egentlig ikke virker å være opptatt av – i det minste vil de mot enhver pris være med på å diskutere og bestemme.

Så da står vi ovenfor det store valget: Delta på den politiske arenaen der Europas demokratiske fremtid har blitt diskutert siden andre verdenskrig, eller å stå utenfor, der vi stikker hodet i jorda og håper at vi ikke blir påvirket.

Jeg vet hva jeg ville ha gjort.