EØS-AVTALEN

  • Avtalen om det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS), trådte i kraft 1. januar 1994. Avtalen samler de tre EFTA-landene - Island, Liechtenstein og Norge sammen med EU-landene i et enkelt marked, kjent som "Det indre markedet".

    EØS-avtalen garanterer like rettigheter og plikter innenfor det indre markedet for enkeltpersoner og økonomiske aktører. Den gir inkludering i EU-lovgivning som dekker de fire friheter - fri bevegelse av varer, tjenester, personer og kapital. I tillegg dekker avtalen samarbeid innen andre viktige områder som forskning og utvikling, utdanning, sosialpolitikk, miljøvern, forbrukerbeskyttelse, turisme og kultur.

  • Felles jordbruks- og fiskeripolitikk (selv om avtalen inneholder bestemmelser om ulike aspekter ved handel med landbruks- og fiskeprodukter)

    Tollunion

    Felles handelspolitikk

    Felles utenriks- og sikkerhetspolitikk

    Justis- og innenrikssaker (selv om EFTA-landene er en del av Schengen-området)

    Den økonomiske og monetære unionen (EMU)

  • EØS-avtalen gir oss ikke mulighet til å delta i beslutningsprosessene i EU, men vi kan gi faglige innspill gjennom ekspertgrupper og komiteer i startfasen mens kommisjonen utarbeider forslag til nye regelverk som skal innlemmes i EØS-avtalen.

  • The European Free Trade Association (EFTA) er en multilateral organisasjon mellom Island, Liechtenstein, Norge og Sveits. Det ble opprettet i 1960 av de da 7 medlemslandene for å promotere fri handle og økonomisk integrering mellom medlemmene.

    På samme måte som Kommisjonen har ansvar for å påse at medlemsstatene i EU etterlever sine forpliktelser etter EU-regelverket, har Eftas overvåkingsorgan, ESA (Efta Surveillance Authority) ansvaret for å føre tilsyn med at EØS-avtalen blir gjennomført og etterlevd i det enkelte EØS/EFTA-land.

  • FASE I

    Når nytt regelverk utarbeides blir utkastet drøftet i ekspertgrupper og komiteer hvor EØS-EFTA statene deltar, men har ikke stemmerett.

    Når kommisjonen offentliggjør et forslag blit mulige EØS-utfordinger vurtert av EFTas arbeids- eller ekspertgrupper. Vi kan gi innspill gjennom en EØS-EFTA-kommentar.

    FASE II

    EFTAs arbeids- eller ekspertgrupper vurderer om rettsakten er, og om den inneholder bestemmelser som krever tilpasninger på grunn av særlige nasjonale forhold eller for å ta hensyn til EØS-avtalen.

    Eksperter vurderer om rettsakten er EØS-relevant, og om Norge vil ha behov for tilpasninger. Et spesialutvalg sikrer samarbeid mellom departementene. Høring av berørte parter gjennomføres av den relevante etaten eller virksomheten.

    På grunnlag av tilbakemeldingene fra EØS-EFTA-statene utarbeider EFTA-sekretariatet et utkast til beslutning om å innlemme rettsakten i EØS-avtalen. Utkastet sendes til EØS-EFTA-statene for godkjenning.

    FASE III

    Kommisjonens generalsekretariat sender utkastet til beslutning på høring i de relevante generaldirektoratene i Kommisjonen. Dersom et utkast til EØS-komitébeslutning ikke inneholder vesentlige tilpasninger og bare utvider virkeområdet for EU-rettsakter til å omfatte EØS, kan Kommisjonens generalsekretariat vedta det på vegne av EU, og da avsluttes revisjonsprosessen på dette stadiet. Dersom EU ber om endringer av utkastet, blir det gjennomført drøftelser med sikte på å oppnå enighet.

    Dersom utkastet til EØS-komitébeslutning inneholder vesentlige tilpasninger eller har budsjettmessige konsekvenser, må Rådet for Den europeiske union gi Kommisjonens generalsekretariat fullmakt til å vedta det.

    FASE IV

    EØS-EFTA-statene og EU blir enige om en liste over utkast til EØS-komitébeslutninger som er klare til å vedtas, og fører dem opp på dagsordenen til neste møte i EØS-komiteen.

    EØS-komiteen er ansvarlig for forvaltningen av EØS-avtalen og møtes seks til åtte ganger i året. I dette forumet utveksler EU og EØS-EFTA-statene synspunkter og treffer beslutninger ved enstemmighet om å innlemme EU-rettsakter i EØS-avtalen.

    FASE V

    I samsvar med forfatningen i EØS-EFTA-statene må en beslutning som medfører endringer i nasjonal rett, godkjennes i de nasjonale parlamentene før den kan tre i kraft. En beslutning med slike forfatningsrettslige krav trer i kraft så snart kravene er oppfylt i alle tre EØS-EFTA-stater.