Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS-avtalen) er en folkerettslig avtale mellom de 27 EU-landene og EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein. Sveits er også medlem av EFTA, men er ikke med i EØS. Heller ikke Svalbard er omfattet av EØS-avtalen.
Gjennom EØS-avtalen er EUs indre marked utvidet slik at det også omfatter de av EFTA-landene som er parter i EØS-avtalen. I praksis innebærer dette at EUs konkurranseregler og reglene om fri bevegelse av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital også får anvendelse i EØS. Samarbeidet omfatter også forskning, miljø, kultur, utdanning og sosiale spørsmål.
Forhandlingene om EØS-avtalen ble påbegynt i 1989 etter forslag fra EU-kommisjonens leder, Jaques Delors. Forhandlingene pågikk frem til 1992 og den endelige versjonen trådte i kraft den 1. januar 1994. Avtalen er gjennomført i norsk lov gjennom EØS-loven av 27. november 1992. Da avtalen ble fremforhandlet, var det meningen at samtlige av de daværende EFTA-landene skulle være parter i avtalen. Da Finland, Sverige og Østerrike i stedet valgte å bli fullverdige medlemmer av EU, har avtalen fått en mindre betydning enn den var ment å ha.
EØS-avtalen er utvilsomt viktig for norsk økonomi, men har samtidig store betenkeligheter. EØS-avtalen gir Norge få formelle muligheter til å påvirke beslutningsprosessen i EU eller til å få fremmet sitt syn. Norge har heller ingen mulighet til å si nei til noen av de reglene EU utformer som får virkning i EØS uten å få tilslutning fra minst ett av de øvrige EFTA-landene.
EFTA-landenes formelle muligheter til å påvirke beslutningsprosessen i EU har blitt svekket ved vedtakelsen av Lisboa-traktaten. Ved Lisboa-traktaten ble mer makt flyttet fra Kommisjonen til Europaparlamentet. Selv om Lisboa-traktaten har styrket demokratiet internt i EU, har traktaten gjort de demokratiske problemene knyttet til EØS-avtalen verre.
